Proponents of consensus decision making view the traditional, majoritarian voting process as undesirable for several reasons.
Voting is regarded as being competitive, rather than cooperative, framing decision-making in a win/lose dichotomy that ignores the possibility of compromise or other potential solutions.[2] Additionally, majoritarian rule is also often viewed as disempowering or alienating, subjecting a minority to the rule of a majority position.[3]
Proponents of consensus often submit that this 'tyranny of the majority' exacerbates the problem of partisanship and can reduce group cohesion and effectiveness.
Lastly, advocates of consensus frequently state that a majority decision reduces the commitment of each individual decision-maker to the decision. Members of a minority position may feel less commitment to a majority decision, and even majority voters who may have taken their positions along party or bloc lines may have a sense of reduced responsibility for the ultimate decision. The result of this reduced commitment, according to many consensus proponents, is potentially less willingness to defend or act upon the decision.
2 kommentarer:
Enig i commitment-delen, men hva gjør man hvis konsensus ikke oppnås i en beslutningsprosess hvor det er av stor viktighet at en beslutning fattes? Vil man ikke da "presses" til konsensus, og dermed på samme måte som ved avstemming egentlig undertrykke noens mening og dissens?
Så kan man også problematisere at det må være noen som fatter beslutningen om at "nå er konsensus nådd", eller hva tror du?
svar til anonym.
Ja, jeg ser problematikken rundt situasjoner hvor man må oppnå et vedtak og kanskje har for liten tid til å sikre konsensus. (Det er jo ikke noen hemmelighet at konsensusbaserte beslutningsprosesser kan kreve mye tid.
Så hva man skal gjøre finnes det ikke noe fasit på trur jeg ikke. Likevel er det flere håndgrep man kan ta for å lette prosessen. Enkelte grupper bruker begrepet konsensus minus 1. Noe som henspeiler på at gruppens vedtak ikke kan stoppes/blokkeres av en enkelt deltaker, slik at man trenger to uenige for en blokkering. Ikke optimalt, men bedre enn ren flertallsvotering.
Videre kan man si at det selvfølgelig kan oppstå situasjoner hvor folk føler seg "presset" til å godta et vedtak fordi gruppen som helhet virker som om de er helt for, og man ikke vil være en brysom aktør i fellesskapet. Likevel er det viktig i en slik prosess å få belyst og gjort rede for alle synsvinkler, spesiellt dissens, fordi tanken jo er at en beslutning bare kan legitimeres ut i fra alle i gruppen skal kunne anse det som sin personlige beslutning. Teoretikere på feltet anbefaler blandt annet på det sterkeste at man krever at hver enkelt tilstede på møtet gir klart uttrykk for enighet eller uenighet. Stille konsensus (den som tier samtykker) bør unngås, da dette åpener for at folk lettere kan føle seg presset av det uformelle holdningsklimaet i gruppa. Det viktige er at eventuell dissens blir gjort kjent og adresseres aktivt, slik at man får større klarhet i hva uenighetene dreier seg om, og dermed kan inngå en rasjonell deliberasjon for å finne felles grunn til et kompromiss alle parter kan leve med.
Konsensus er dermed å anse som et slags ideal for beslutningstakning i grupper. Noe av nøkkelen her tror jeg er å huske at konsensus fungerer bedre jo mindre gruppen er. Altså, jo større gruppe, jo mer rigide handlingsregler og møtestrukturer kreves. Prisen man betaler for dette er desverre større treghet i systemet.
Jeg ser poenget ditt og er enig i at man kan få problemer med situasjoner som krever beslutning på begrenset tid. Kanskje dukker det opp siuasjoner hvor gruppen velger å anerkjenne at konsensus er såpass langt unna at man må ta i bruk en votering for å få til en løsning. Likevel trenger man ikke nødvendigvis å innføre votering som standard for beslutningstakningen.
Når det gjelder spørmålet om: når er konsensus nådd? Så foregår dette typisk ved møteleder/ordstyrer på et "naturlig" tidspunkt i diskusjonen etterspør om hvorvidt konsensus er nådd. På dette tidspunkt er det selvfølgelig viktig at man har et formulert forslag til vedtak klart. Deretter holdes det en slags "votering" hvor deltakere gir aktivt tegn for eller mot forslaget, ved hjelp av håndtegn eller lignende.
Sånn sett kan man se det som en avstemning, men forskjellen er at man ideelt sett ikke forholder seg til det hele som en flertallsvotering/beslutning.
Altså er ikke konsensus å anse som et perfekt system, men i det øyeblikket gruppen som helhet går inn i diskusjonen med en klar bevissthet om konsensus som mål, vil man i de fleste tilfeller komme til en sunnere og mer demokratisk beslutning, tror jeg.
Legg inn en kommentar