Kronikk.

Frihet forutsetter deltagelse.

"We are convinced that freedom without Socialism is privilege and injustice, and that Socialism without freedom is slavery and brutality." [The Political Philosophy of Bakunin, p. 269]

En punkers aggressjon er ikke mot mennesker... Men heller mot et system skapt av mennesker, mot bedre vitende. Mange ser Punk kulturen som en ren pøbelbevegelse, konsentrert rundt et ønske om å ødelegge så mye som mulig. Ganske enkelt en destruktiv bevegelse. Dette er langt fra sannheten.

Den ideologi som er mest utbredt innen punk-kulturen er Anarkismen, så vi skal konsentrere oss om dette begrepet. Selve ordet får mange til riste på hodet og tenke kaos. Dette er feil.

Når man ser på hendelsene oppe på Nørrebro i København på søndag den 24.9-06 får man lett en følelse av at dette er vel unødvendig, og det kan man sagtens ha en viss dekning for å si. Likevel må man gå dypere ned i Anarkismen teori for å finne en forklaring på hvordan slike hendelser oppstår, og hvorfor man ikke skal være så rask til å dømme denne type frustrasjoner som rent idioti.

Ordet Anarki kommer fra gammel gresk “An-Archos”, og kan best oversette med “uten leder”. Her skal man være oppmerksom på ordene. Uten leder, sier man, men betyr dette kaos? Spør du en Anarkist, spør du meg, vil du få svaret Nei. En Anarkist tror på likeverd og frihet, vil vi si. Grunntanken er at all statlig regjering og hierarkisk kontroll er feil. Man ønsker å bygge et samfunn hvor alle har direkte kontroll over sin egen hverdag. Sagt rett ut, man ønsker et direkte demokrati.

Den rådende ideologi på verdensbasis er som kjent kapitalisme. Man har bygget en verden på tanken om at det frie marked vil kunne skape goder for alle, gjennom konkurranse. Selve den kapitalistiske grunn er bygget på tanken om at uendelig vekst er mulig, så og si. Er det slik, er dette tilfelle? En sosialist vil si nei, en Anarkist vil rope det ut, et rungende nei! Problemet er nettopp konkurranseprinsippet. Man konkurrerer om godene, om den største mulige del av kaken. Men der det skapes vinnere, vil det også nødvendigvis skapes tapere.

Det er her man ser det klart, hvordan det kapitalistiske system legger opp til en hierarkisk samfunnsstruktur, hvor man har makt og inflytelse basert på hvor mye ressurser man har, i form av penger, selvfølgelig. Etter hvert som forskjellene blir større og større, vil de som faller bak få større og større vanskeligheter med å tilegne seg innflytelse, i takt med at større og større deler av de tilgjengelige ressurser samles på stadig færre hender.

Er dette rettferdig?

Er ikke dette langt fra det vi vanligvis forbinder med selve begrepet demokrati?

Vi mener altså at demokratiet mer eller mindre er satt ut av spill, og hva skal man så gjøre?

Anarkismen sier gjør det selv. Gjør det selv alle sammen. Er du direkte berørt av eller involvert i en sak, skal du også ha rett til å delta direkte i en demokratisk prosess hvor man avgjør hva man skal gjøre for å løse saken. Prinsippet er enkelt, aldri oppgi selvråderetten. Et hvert menneske er sin egen lovgiver, rett og slett. Vi er alle Autonome (fra gresk Auto nomos, som betyr selvlovgivende) av natur. Her kan man for eksempel støtte seg på Immanuel Kants teorier. Man er autonom i kraft av å være et rasjonellt tenkende vesen. Nå jeg tar et valg, hvorvidt jeg velger å godta den og den loven, eller om jeg velger å ikke godta den og den loven, så er det forsatt mitt valg, det jeg selv som må ta valget. Denne kvaliteten deler alle mennesker, og dette anerkjenner vi som et gitt faktum. Det er jo nettopp dette som ligger bak ideen om demokratiet som styreform i det store og hele. Vi anerkjenner hverandres frihet på grunnlag av den frie vilje. Anarkismen tar konsekvensen av dette og sier; gjør det selv. Lev etter dette prinsippet i dagliglivet.

Men i hvor stor grad kan dette være mulig?

I realiteten begynner man i det små, i dagliglivet. Man begynner med et ungdomshus, for eksempel.

Og hva er egentlig ungdomshuset, i København, Oslo, Trondheim, Hamburg eller andre steder? Det er et sted hvor man arbeider frivillig, i felleskap, for å få til noe. For å skape en opplevelse. Her har vi mennesker som steller i stand folkekjøkken, så man får noe å spise. Her kan man komme og bytte et måltid i arbeidet med å være med å lage maten, for eksempel. Man kan være arbeider under en konsert, man kan være snekker, maler, til og med bokhandler for en dag. Og man får noe igjen for det, man får alt huset har å by på av kulturelle aktiviteter.

Man får felleskap. Man har muligheten til å komme på allmøtet (i Ungdomshusets tilfelle “mandagsmøtet”), hvor man avgjør gjennom direkte diskurs, i direkte demokrati, hvilken kurs huset skal ta, hva man skal bruke det til i fremtiden. Her er man deltagende, og dermed også fri.

Er ikke dette en fristende tanke? Å være del av et felleskap hvor du har like mye du skulle sagt som alle andre, helt uavhengig av hvor mange penger du har i lommen, hva slags klær du har, hva slags Gud du eventuelt bekjenner deg til. Bare så det er nevnt; det finnes ingen krav om merkelig hår og skinnjakke for å komme på ungdomshuset!

Se for deg at du velger å bli en del av dette, og opplever denne friheten direkte på kroppen, ville det ikke føles meningsfylt?

Vi tror på at mennesker som tar ansvar for sin hverdag direkte, og ser hvordan andre rundt dem gjør det samme, faktisk utvikler sin respekt for andre menneskers arbeid gjennom denne felleskapsfølelsen. I en sådan situasjon spiller det ingen rolle om henne du står og vasker koncertsalen sammen med er datter av statsministeren eller skomakeren. Vi arbeider sammen, og får igjen for det. Ikke i form av penger, men i form av direkte innflytelse over hverdagen vår.

Kanskje er det ikke mulig å oppnå et utopia. Kanskje er ikke mennesker sterke nok til å kunne leve i en verden hvor man tar fullt og helt ansvar for sine handlinger, og får sin frihet i lønn. Men det er ikke noe godt argument for å la være å forsøke. Det finnes nemlig grader av alt. Et hvert skritt mot Anarkiet er positivt, fordi det er nærmere demokrati.

Jo flere felter og områder i samfunnet som organiseres på denne måten, jo større vil friheten være. Man vil kunne se direkte hva ens hodninger og handlinger avføder av resultater. Fra dag til dag, fra avgjørelse til avgjørelse. Her igjennom vil man få en større ansvarsfølelse, ikke bare for sin egen frihet, men også for andres.

Nørrebro, søndag 24.09.2006. En demonstrasjon for bevaring av ungdomshuset i København går i stå. Demonstrantene blir stoppet av politiet fordi stemningen i demonstrasjonen blir for opphetet. Politiet legger til grunn for inngripen risikoen for hærverk, noen av demonstrantene har maskert seg. Politiets erfaring er at maskerte demonstranter har startet opptøyer før, derfor mener de det sannsynlig at det kan skje igjen, og griper inn. Er denne inngripen riktig? Her kan man debattere frem og tilbake langt utenfor grensene for denne teksten, alt etter som hvilke kilder man bygger sin informasjon på, så vi skal ikke ta den fulle diskusjon.

Men man må spørre seg selv, hva symboliserer en mengde panserkledte politimenn med biler, våpen og sirener for disse unge Anarkister? Det er nettopp hierarkiet. De ser slutten på sin frihet. Slutten på det de har bygget i felleskap der oppe på Jagtvej 69. De blir redde og frustrerte. De er forbannet fordi de ble lurt. Huset ble jo tross alt solgt, selv om de hadde fått bruksretten til det noen år tidligere.

Jeg er imot voldsbruk utover selvforsvar, jeg er imot umotivert hærverk.

Kanskje var det feil av demonstrantene å kjempe mot politiet, men tenk på hva de har å tape! Utrolig mange timer har disse unge arbeidet på ungdomshuset, sett det utvikle seg og blomstre, sett kreativitet og livslyst i fri utfoldelse, og sett tusenvis av gjester nyte godt av deres kulturtilbud. Det synes jo nesten umulig å forklare hvorfor en skoletrett gutt på 18 år er villig til å stå barvakt i ti timer på en lørdag uten et øre betalt. Men det skjer jo faktisk, omtrent hver helg! For ikke å snakke om de utallige mennesker som er oppe på en søndags morgen, ikke bare i København, men faktisk rundt om i hele Europa, for å vaske koncersaler og kafè lokaler, av den ekle grunn at det er nødvendig. Det er troen på samarbeid som driver dem. På dette nivå fungerer Anarkismen, og den fungerer godt! Dette huset, på lik linje med alle Autonome hus, har vært, og er, en plass som gir mer mening til tilværelsen, nettopp gjennom måten det drives. Spirene til et Autonomt og dermed rettferdig samfunn står på spill.

Slik tenker vi Autonome.

Jeg og mange andre tror altså på et aktivt folkestyre. Dette fungere om man anerkjenner hverandre som likeverdige, uavhengig av status og penger, kjønn og etnisitet. Vi er mennesker, vi er sosiale av natur, og vi tror på å bruke våre sosiale evner for å bygge hverandres frihet.

Hva skiller oss fra dyrene, om ikke vår evne til å tenke selv? Det burde være unødvendig å leve i konstant konkurranse, når det finnes muligheter for å være frie, på grunnlag av vår rasjonalitet som mennesker. Dette er et faktum:

Frihet foutsetter deltagelse.